Sakramentale handlinger og begravelse

Mottakelsen av den hellige kommunion fullender den kristne innvielse ved at man sammen med menigheten tar del i Herrens offer. Den katolske kirke anbefaler sterkt at de troende mottar kommunion hver gang de er i messe, så sant de er i full kommunion med Den katolske kirke. Ved å motta Den hellige kommunion, eukaristiens sakrament, trer den troende inn i kommunionen, altså fellesskap, med Gud og med hele Den katolske kirke, det vil si alle de hellige i himmelen, de som renses i skjærsilden for å kunne se Guds herlighet, og de på jorden. 

Ved ektevielse er det ektefellene selv som meddeler hverandre ekteskapets sakrament, idet de lover hverandre trofasthet og kjærlighet for livet. Presten stadfester og gir Guds velsignelse til ekteskapet. 

I Norge er en kirkelig vielse gyldig for staten.

I skriftemålet vender man seg til Gud med anger, syndsbekjennelse, forsett om å gjøre godt igjen og vilje til å gjøre bot. Et grunnleggende trekk ved skriftemålet er selvransakelsen som går forut for feiringen av sakramentet. I skriftemålet gir presten absolusjonen for syndene i Kristi sted, og ønsker den angrende synder velkommen tilbake til fullstendig fellesskap med Kirken. Ved skrifte blir  man helbredet for sin synd, og forsonet med Gud og med Kirken.

​

Ved sykesalvingens sakrament viser Gud gjennom salving med hellig olje sin omsorg for og støtte til syke og eldre mennesker. I sykesalvingen mottar de troende et sakrament som lindrer eksistensiell smerte og styrker dem i kamp mot sykdom. Den syke mottar tilgivelse for synd, og nåde til å leve med sykdommen samtidig som håpet om gjenvunnet helse næres. Dette sakrament kan også hjelpe til en fredfull død, men det er viktig å være klar over at sykesalvingen ikke er beregnet på døende. Når man er alvorlig syk, eller står foran en alvorlig operasjon, er sykesalvingen et sterkt tegn på at selv det mest engstelige og ensomme menneske ikke er alene. Vi er alltid under Guds omsorg og omsluttet av hele Kirkens forbønn.