Sakramentale handlinger

Den hellige kommunion fullender den kristne innvielse ved at man sammen med menigheten tar del i Herrens offer. Den katolske kirke anbefaler sterkt at de troende mottar kommunion hver gang de er i messe.

Ved ektevielse er det ektefellene selv som meddeler hverandre sakramentet, idet de lover hverandre trofasthet og kjærlighet for livet. Presten stadfester og gir Guds velsignelse til ekteskapet. 

I Norge er en kirkelig vielse gyldig for staten.

I skriftemålet vender man seg til Gud med anger, syndsbekjennelse, forsett om å gjøre godt igjen og vilje til å gjøre bot. I den senere tid har man tonet ned botens betydning som straff og lagt mer vekt på forsoning. Et grunnleggende trekk ved skriftemålet er selvransakelsen som går forut for sakramentet. Presten gir absolusjonen. Derved er man helbredet for sin synd, og forsonet med Gud og med Kirken.

For mange kan skriftemålet ha stor psykologisk verdi også som en mental terapi. Prestens oppgave er ikke først og fremst å gi psykologisk hjelp, men å formidle en hellig handling. At forsoningens sakrament kan ha en slik forløsende og frigjørende virkning, skal man glede seg over.

Ved sykesalvingens sakrament viser Gud gjennom kirkens salving sin omsorg for og støtte til syke og eldre mennesker. I sykesalvingen får de troende et sakrament som lindrer eksistensiell smerte og styrker dem i kamp mot sykdom. Dette sakrament kan også hjelpe til en fredfull død. Det er viktig å være klar over at sykesalvingen ikke er beregnet på døende. Når man er alvorlig syk, eller står foran en alvorlig operasjon, befinner seg i en mental krise eller lignende, er sykesalvingen et sterkt tegn på at selv det mest engstelige og ensomme menneske ikke er alene. Vi er alltid under Guds omsorg og omsluttet av hele Kirkens forbønn.